Hvordan Viking-klær ble vanntett for sjøreiser?

Vikingene er legendariske for sin utforskning, erobring og bosetting over store avstander. Deres rykte som mestersjøfarere stammer ikke bare fra deres ekspertutviklede langskip, men også fra deres evne til å overleve tøffe værforhold under deres farefulle sjøreiser. Et viktig aspekt ved deres overlevelse var å sikre at klærne deres forble vanntette, noe som var avgjørende for varme, komfort og overlevelse.

Men nøyaktig hvordan holdt disse tidlige eventyrerne seg tørre og varme i vått og kaldt? La oss ta et dypdykk i de geniale teknikkene og naturmaterialene vikingene brukte for å vanntette klærne sine, og hvorfor dette var avgjørende for deres suksess som sjøfartspionerer.

Vikingklimaet: En konstant utfordring

Før vi ser nærmere på vanntettingsmetodene deres, er det viktig å merke seg miljøet der vikingene bodde og reiste. Skandinavia, hvor vikingene oppsto, er kjent for sitt harde klima, med kalde vintre, kraftig regn og hyppige stormer. Vikingekspedisjoner tok dem til lignende tøffe regioner som Island og Grønland. Å holde seg tørr var avgjørende for å overleve. 

Langvarig eksponering for kalde og våte forhold kan føre til hypotermi. Tilbehør som Viking-kjeder og armbånd hadde sannsynligvis praktisk design, og fungerte både som personlige identifikatorer og statussymboler, mens deres vanntette klær var avgjørende for beskyttelse.

Materialer brukt av vikinger til klær

Vikingklær ble laget nesten utelukkende av naturlige materialer. Selv om disse materialene var holdbare og praktiske, måtte de behandles for å gi beskyttelse mot elementene. La oss starte med å se på de primære stoffene og materialene de brukte:

• Ull: Vikingene stolte sterkt på ull for det meste av klærne sine. Sauer var utbredt i vikingterritoriene, og ull var kjent for sine isolasjonsegenskaper. Ull er naturlig nok noe vannavstøtende på grunn av lanolininnholdet, og selv når den er våt, kan den holde på varmen. Men for lange sjøreiser måtte den naturlige vannmotstanden til ull forbedres.
• Lin: Lin, laget av linplanten, var også et populært stoff for lettere klær, spesielt i varmere måneder. Lin er imidlertid ikke vannavstøtende av natur og vil lett absorbere vann, noe som krever ytterligere behandlinger for å gjøre det egnet for sjøreiser.
• Skinn og pels: Skinn ble ofte brukt til fottøy, belter og andre gjenstander som måtte være holdbare og fleksible. Pelsforede plagg var vanlige i de kalde månedene, og ga ekstra varme. Mens skinn kan være noe vannavstøtende, måtte det behandles for å tåle konstant eksponering for vann under sjøreiser.

Vikingmetoder for vanntetting av klær

Vikingene brukte flere naturlige teknikker og materialer for å vanntette klærne sine. Selv om disse metodene var enkle etter dagens standarder, var de svært effektive og passet til miljøet vikingene levde i. Nedenfor er noen av nøkkelteknikkene de brukte:

Forbedret lanolin i ullklær

Ull inneholder naturlig lanolin, et voksaktig stoff som skilles ut av sauer som avviser vann.Vikingene, som anerkjente denne naturlige egenskapen, utnyttet den til fulle ved å la mer lanolin i ullplaggene sine enn vi vanligvis finner i moderne ullklær. Ved å ikke vaske ut lanolinen helt under tilberedning av ullen, forbedret de stoffets evne til å avstøte vann.

• Ytterligere lanolinbehandling: I noen tilfeller kan de ha tilsatt ekstra lanolin eller animalsk fett til ullen etter at plagget ble laget for å øke vannmotstanden ytterligere. Lanolin fungerer ved å skape en hydrofob barriere som lar vanndråper perle seg og rulle av stoffet i stedet for å suge inn.

Påføring av bivoks

Bivoks var et annet materiale vikingene brukte for å vanntette klærne sine. Bivoks er naturlig vannavstøtende og skaper et fleksibelt, slitesterkt belegg når det påføres stoffer eller lær.

• Vanntettingsprosess for bivoks: Prosessen innebar å smelte bivoksen og påføre den på ull-, lin- eller lærplagg. Når voksen ble absorbert i stoffet, størknet den og dannet et beskyttende lag som hjalp til med å avvise vann. For lærgjenstander som sko og belter gjorde bivoks dem ikke bare mer vanntette, men holdt også skinnet smidig og hindret det i å sprekke i kulden.

Bivoks ville sannsynligvis blitt påført på nytt med jevne mellomrom, ettersom mye bruk og eksponering for vann ville slite ned det vanntette belegget over tid. Til tross for dette ville vikingene ha funnet det en svært effektiv og relativt enkel metode for å holde klærne sine tørre.

Animalsk fett og oljer

En annen metode vikingene brukte for å vanntette plaggene sine, var å bruke animalsk fett eller oljer. Disse stoffene var naturlig hydrofobe og ga en fleksibel, pustende barriere mot fuktighet.

• Typer oljer og fett brukt: Det mest brukte fettet ville ha kommet fra dyr som sauer, kyr eller sel. Selspekk, spesielt, ble verdsatt for sin evne til å avvise vann, ettersom seler naturlig lever i vannmiljøer og er avhengige av at fettet holder seg varm og tørr.
• Hvordan det ble brukt: For å vanntette et plagg, ble fettet eller oljen gnidd inn i stoffet, vanligvis ull eller lær. Oljene ville trekke inn i fibrene og danne et vannavstøtende lag. Over tid måtte disse oljene påføres på nytt, men de var svært effektive, spesielt for plagg utsatt for konstant sjøsprut og regn.

Oljeklut: en forløper til moderne vanntette stoffer

Selv om det ikke er så vanlig som de andre metodene, kan vikingene ha brukt en form for oljeduk for å vanntette klærne sine. Oljeduk ble laget ved å bløtlegge stoff (vanligvis lin) i olje, slik at det trekkes inn i fibrene, og deretter la stoffet tørke.

• Å lage oljeklut: Vikingene ville sannsynligvis ha brukt oljer fra fisk, hval eller sel for å lage denne typen vanntett stoff. Den resulterende voksduken ville ha vært nyttig for ytterplagg, kapper eller kapper, og gi et vanntett lag som kan bæres under stormer eller når du møter kraftig sjøsprøyt.

Oilcloth ble spesielt verdsatt for sin fleksibilitet, som gjorde den mer behagelig å ha på enn stivere, ubehandlede stoffer. Dens vanntette egenskaper gjorde den også ideell for å dekke utstyr eller til og med seil, og hjelper til med å beskytte mot elementene.

Fottøy: Keeping Viking Feet Dry

I tillegg til klær var vanntett fottøy avgjørende for vikingseilere. Lange timer å stå i båter fylt med vann eller på våte, steinete kyster gjorde at det å ha tørre føtter var avgjørende for å holde seg varme og forhindre infeksjon.

Skinnsko og -støvler 

De fleste Viking-sko og -støvler var laget av skinn, som naturligvis er noe vannavstøtende, men som trengte ekstra behandlinger for å overleve lange perioder under våte forhold. Vikingene behandlet fottøyet sitt med animalsk fett, oljer eller bivoks, og gned stoffet inn i læret for å lage en vanntett barriere.

Isolerende lag 

Under kalde forhold foret vikinger noen ganger fottøyet med pels eller ull for å gi ekstra isolasjon. Siden ull holder på varmen selv når det er vått, bidro dette ekstra varmelaget til å holde føttene tørre og varme, selv i iskaldt vann.

Sjøfartsteknologi: vanntetting av vikingskip

Vanntette klær var ikke den eneste utfordringen vikingene møtte; de måtte også vanntette sine ikoniske langskip. Viking langskip ble laget av tre, som, selv om det er slitesterkt og fleksibelt, ikke er naturlig vanntett.

• Bek og tjære for skip: For å vanntette skipene sine brukte vikingene bek, et tjærelignende stoff som stammer fra furutrær. Dette ble påført sømmene mellom treplankene på langskipene, og tettet eventuelle hull og hindret vann i å sive inn i skroget. Pitch ble også påført utsiden av skipet for å lage et vanntett belegg, som sikret at fartøyene deres kunne tåle de tøffe forholdene i Nordsjøen og utover.

Denne metoden for vanntetting av skipene deres, kombinert med deres vanntette klær, gjorde vikingene til noen av de mest formidable og vellykkede sjøfolkene i sin tid.

Tilpasning til ulike miljøer: Fra kalde hav til varmere klima

Mens de kalde, våte forholdene i Skandinavia og Nord-Atlanteren nødvendiggjorde kraftig bruk av vanntettingsteknikker, reiste vikingene også til varmere og tørrere strøk som Middelhavet. I disse klimaene tilpasset de klærne sine deretter, ofte med lettere materialer som lin.

Imidlertid var vanntetting fortsatt viktig, siden sporadiske stormer eller sjøsprut fortsatt kunne by på utfordringer. Selv i disse varmere klimaene ville vikinger ha brukt noen av sine velprøvde vanntettingsmetoder, som å smøre klærne eller bruke bivoks på de ytre lagene, for å holde seg beskyttet.

Modern Parallels: How Viking Techniques Inform Today's Waterproofing

Selv om moderne vanntettingsmaterialer som Gore-Tex og syntetiske belegg er svært avanserte sammenlignet med vikingmetoder, er mange av de samme prinsippene fortsatt søke. Naturlige fibre som ull er fortsatt verdsatt for sine vannavstøtende egenskaper, og materialer som bivoks og lanolin brukes til vanntetting av utendørsutstyr, støvler og plagg.

• Bivoks og lanolin i dag: Mange friluftsentusiaster bruker fortsatt bivoks eller lanolin til å behandle skinnstøvler eller ullklær. Disse naturlige stoffene forblir effektive, miljøvennlige og enkle å påføre, omtrent som de var i vikingtiden.
• Vokseklut Revival: Vokseklut, en gang en stift i utendørsutstyr, har sett en gjenoppblomstring de siste årene. Moderne versjoner av voksduk brukes ofte til jakker, presenninger og andre vanntette gjenstander, noe som viser at de grunnleggende prinsippene vikingene brukte fortsetter å inspirere til innovasjon.

Konklusjon

Vikingenes suksess som sjøfolk skyldtes ikke bare deres imponerende skip, men også deres ressurssterke tilnærming til vanntetting av både klærne og personlige gjenstander som armbånd. Vikingarmbånd, ofte laget av slitesterke materialer, hadde fordel av lignende vanntettingsteknikker. Ved å bruke lanolinrik ull, bivoks og animalsk fett sørget vikingene for at plaggene og tilbehøret deres tålte hardt vær. Disse metodene hjalp dem med å holde seg varme og tørre på lange reiser.  Vikingenes evne til å tilpasse seg og beskytte seg selv i utfordrende miljøer bidro til deres varige rykte for motstandskraft og utforskning.

5 vanligste vanlige spørsmål

1. Hvilke materialer brukte vikinger for å vanntette klærne sine?
   Vikingene brukte først og fremst lanolin, bivoks og animalsk fett for å vanntette ull- og lærplagg.
2. Hvordan hjalp ull med å holde vikingene tørre?
   Ull inneholder naturlig lanolin, som avviser vann og holder på varmen selv når den er våt, noe som gjør den ideell for tøft klima.
3. Brukte vikinger syntetiske materialer for vanntetting?
   Nei, vikinger brukte naturlige materialer som bivoks og animalsk fett for å tette klærne sine.
4. Hva brukte vikinger for å vanntette skipene sine?
   De brukte bek, et tjærelignende stoff, for å forsegle langskipene sine mot vannlekkasje.
5. Brukes fortsatt vanntettingsteknikker fra Viking i dag?
   Ja, moderne utendørsutstyr bruker fortsatt bivoks, lanolin og oljeduk, inspirert av vikingmetoder.